Det har vært stille fra meg i desember og det er fordi desember ikke lenger er en god måned for meg og min familie. På denne dagen i fjor ble vår verden brått forandret da vi fant min storesøster livløs i sin egen soffa. Hun skulle ikke få leve lenger, og trøsten vår er at det må ha gått fort og at hun antagelig ikke kjente noen smerte.
Da jeg startet denne bloggen tidligere i år var det for å ha et sted jeg kun skulle fokusere på det positive som skjer i livet. Jeg trengte et sted der jeg kunne skyve bort det triste og vonde. Jeg har tenkt på dette innlegget siden jeg startet bloggen, og fokuset har ofte vært trist og vondt. I stedet for å fokusere på alt det triste ved å miste sin søster og nærmeste venn, vil jeg fokusere på det fantastiske mennesket hun var.
Hun var en flott person på så utrolig mange måter. Hun var det mest omsorgsfulle mennesket jeg noen gang har kjent, og satte alltid alle andre før seg selv. Hun stilte alltid opp, uansett om hun var sliten og lei, eller visste at hun aldri ville få den samme hjelpen tilbake. Hun hadde en utrolig evne til å vise omsorg og glede for mennesker med spesielle behov, og hun var en stor glede og støtte i livet deres.
Hun stilte alltid opp for familien. Hun hjalp vår bestemor helt til hun døde tre dager før seg selv, og ble en trygghet for henne de siste leveårene hennes.
Søs var en livlig person. Hun kunne lyse opp et rom med smil og latter, og alle la merke til henne. Hun kjente alle, og jeg husker med gru tilbake på de turene vi hadde sammen opp Karl Johans gate da jeg var liten. Vi fikk aldri gått mer enn 10-20 meter før hun ble stoppet av kjente. Fordelen var at hun hadde kontakter overalt, og trengte man noe visste hun alltid om noen som kunne hjelpe.
At hun var godt likt så vi tydelig i begravelsen hennes. Kirken var stappfull av mennesker som ønsket å gi sitt siste farvel, og det varmet våre hjerter å se at hun hadde satt spor i så mange hjerter. Vi vet i allefall at hun aldri blir glemt.
For meg er det vanskelig å forstå at hun er borte. Jeg tenker på henne hver eneste dag og derfor føles det som at jeg snakket med henne senest i går, ikke for et helt år siden.
Kjære storesøster, du vil alltid være med oss gjennom minnene vi rakk å lage sammen.
Søs var en livlig person. Hun kunne lyse opp et rom med smil og latter, og alle la merke til henne. Hun kjente alle, og jeg husker med gru tilbake på de turene vi hadde sammen opp Karl Johans gate da jeg var liten. Vi fikk aldri gått mer enn 10-20 meter før hun ble stoppet av kjente. Fordelen var at hun hadde kontakter overalt, og trengte man noe visste hun alltid om noen som kunne hjelpe.
At hun var godt likt så vi tydelig i begravelsen hennes. Kirken var stappfull av mennesker som ønsket å gi sitt siste farvel, og det varmet våre hjerter å se at hun hadde satt spor i så mange hjerter. Vi vet i allefall at hun aldri blir glemt.
For meg er det vanskelig å forstå at hun er borte. Jeg tenker på henne hver eneste dag og derfor føles det som at jeg snakket med henne senest i går, ikke for et helt år siden.
Kjære storesøster, du vil alltid være med oss gjennom minnene vi rakk å lage sammen.
