Å miste noen har jeg kjent mye på den siste måneden, og når man skal rydde etter dem ønsker man å ta vare på alt for å beholde personene i livet sitt.
Som en god vennninne sa:
"Jeg skulle ønske jeg kunne krympe alt hun eide og oppbevare det i en liten boks, så jeg kan ta de frem og titte på de når jeg vil!"
Etterhvert når fornuften taler skjønner man at det er ikke tingene som bringer de med videre, men minnene i hjertet. Man sorterer de etterlatte eiendelene og tar med seg tingene som bærer med seg flest minner. Innimellom finner man et og annet lysglimt godt gjemt innerst i et skap, eller midt på stuebordet som er ekstra vakre og minneverdige. De siste ukene har jeg tilbrakt helgene i bestemors hus og lett etter minner og fine skatter, og jammen har jeg ikke funnet noen også!
Kaffeserviset var mine besteforeldres bryllupsgave, og den lille skålen har i alle år stått på stuebordet deres med sjokolade eller sukkertøy.
Innholdet er riktignok ikke arvet, men nytt for helgen.
I et lite klesskap i boden, godt gjemt i en diger klespose, fant jeg to flotte kjoler etter bestemor. Hun var riktignok litt smalere enn meg da hun brukte disse, men de skal få henge i skapet mitt til pynt. I et annet skap fant jeg en hjemmestrikket jakke som skal få varme meg i vinterkulda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar